«Her er det ingen som spør om du er lutheraner eller pinsevenn» – Sjømannskirken på Gran Canaria


rom for gudstjenester:bønn
For flere år siden døde min bestemor på sykehuset på Gran Canaria. Hun ble besøkt på dødsleiet av Sjømannskirken og gitt den siste salve – noe som betydde mye for henne. Når jeg nå vendte tilbake til Gran Canaria bestemte jeg meg derfor for å oppsøke Sjømannskirken for å lære litt mer om Sjømannskirken generelt og kirken på Gran Canaria spesielt. Sjømenn er i mindretall blant kundekretsen på øya, og jeg lurte derfor på hva Sjømannskirken jobber med og hvilke utfordringer de har i Norges uformelle «vinterkoloni».

Kirken i Arguineguin – selv om man lever i solskinnet forsvinner ikke problemene

Kirken driver en kafe på dagtid og når jeg kommer dit første gang for å finne noen å ta en prat med, er alt av lokaler nesten fulle – mens vaffellukta fyller rommene. Det er mange eldre nordmenn, i kombinasjon med småbarnsfamilier tilstede – og lydnivået av alle menneskene gjør det vanskelig å snakke med mitt følge som har høreapparat. Etter å ha snakket med noen i Sjømannskirke-uniform (eller t-shorte om du vil) blir jeg henvist til Lillemor Hasseleid og vi møtes behagelig tidlig på en torsdags morgen.

Lillemorutenfor kirken

Lillemor har jobbet for Sjømannskirken i flere år etter at hun tilfeldigvis kom over kirken på Gran Canaria under et ferieopphold. De siste årene har hun imidlertid trappet ned til å jobbe frivillig. Jeg ber henne beskrive livet i Sjømannskirken for meg og får til svar at det er mye forskjellig å gjøre. Med besøk av opptil 1400 mennesker på en dag gir det litt andre utfordringer enn i kirken hjemme. Men man prøver alltid å gå rundt å se etter de som kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet. Det er mange som kanskje trenger litt ekstra hjelp, for selv om man lever i solskinnet forsvinner ikke problemene. «Blant annet hjelper sjømannskirken folk her nede som har problemer i ekteskapet av forskjellige grunner. Alkohol og sterke piller er mye mer tilgjengelig her enn hjemme og noen kan jo få problemer med det også – det er mange fallgruver» sier Lillemor.

oppslag 1oppslag 3

oppslag 2

Etter å ha snakket med Lillemor, sett på oppslagstavlene og i informasjonsbladet til kirken: La Gaviota, sitter jeg igjen med et inntrykk om at Sjømannskirken her jammen har nok å henge fingrene i. Her er det sykebesøk flere ganger i uka, til nordmenn som ligger på sykehusene. Det er trosopplæring av konfirmanter som bor på øya og går på Den norske skolen. Det er kirkefester – hvor det er kø før lokalene åpnes. Hver dag er det satt av tid til bønn og samtaler med de som trenger det. Hver Torsdag er det morgenbønn eller kveldsbønn. Hver søndag gudstjenester. I 2012 ble det gjennomført 144 bryllup i kirken. Årlig er det ca 50 dødsfall blant nordmenn på øya, og i mange av disse stiller kirken opp med hjelp til praktiske ting og støtte for pårørende. Sjømannskirken besøker også innsatte i fengsel og besøker ikke minst sjømenn i Las Palmas. Som bildet over viser avholdes det også informasjonsmøter hvor nordmenn får praktisk informasjon fra NAV, skatteetaten og Ambassaden i Madrid.  I tillegg til alt dette er Sjømannskirken også involvert i hjelpearbeid blant de fattige på øya – og bidrar både gjennom Nabohjelpen (som f.eks skaffer mat til trengende familier) og har et samarbeid med den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas.

prekenklutquiltegruppas spor

Økumenisk forbrødring – «Vi har delt broderlig både glede og sorg»

Lillemor vil helst snakke om de positive tingene hun selv opplever i kirken. Hun trekker fram at det som er så fint med denne kirken er at den er så inkluderende: «Her er det ingen som spør om du er lutheraner eller pinsevenn». Hun er opptatt av å fortelle om hvordan alle blir tatt imot med åpne armer, troende eller ei, – og kommer med et eksempel: «Det var ei som var her og var så fryktelig lei seg, for søsteren hennes hadde gått bort og hun klarte ikke å få billett hjem til Norge for begravelsen. Så kom hun hit og fortalte meg det, og jeg sa at vi skulle se hva vi kunne få til. Vil dere det da? Vil dere hjelpe meg når jeg ikke tror på noenting? Ja, sa jeg. Jeg kan jo ikke vite hva vi vil få til, men vi kan da forsøke. Og etter jeg hadde snakket med noen på kontoret ordnet vi det sånn at hun fikk billett hjem.» Lillemor forteller om mange slike opplevelser – og hvordan man er mer opptatt av det man har til felles på tvers av kristne grenser enn det som er forskjellig «Det sentrale forener alikevel» som hun sier.

IMG_0080

Kroneksempelet kommer  når hun forteller om samarbeidet Sjømannskirken har med Den Katolske Kirke i Arguineguin. Gjennom vinterhalvåret er nemlig kirkens egne lokaler rett og slett for små når man skal holde søndagsgudstjeneste så Sjømannskirken får låne Den Katolske Kirkens lokaler – helt gratis, for å avholde sine gudstjenester «vi trenger ikke å rydde etter oss engang» utbryter Lillemor.  Dette samarbeidet tok til for en god stund siden, under den tidligere presten i den Katolske kirken som hadde utbrutt når han fikk spørsmål om muligheter for lån av kirken sin til nordmenn på Gran Canaria «Min kirke er din kirke – dere når andre enn vi når» og gav sjømannskirken nøkkelen til sin egen kirke. Samarbeidet mellom kirkene blir også synlig når jeg setter meg ned for å se i Sjømannskirken på Gran Canaria sitt eget menighetsblad: La Gaviota (Måken). Noe av det første jeg treffer på er nemlig et innlegg fra Ambrosius Sabastian Abeso-Ndjeng Angono – den nåværende presten i Den Katolske Kirke i Arguineguin som kommer med følgende utsagn om forholdet til Sjømannskirken:

«Vi har delt broderlig både glede og sorg. Slik vi deler kirkerommet hvor vi i begge våre menigheter ukentlig feirer Herrens nattverd og andre sakramenter. Det er ikke så få triste stunder vi har delt sammen: Begravelsesseremonien for ofrene etter Spanair-flyulykken for fire år siden. Der var det ofre ikke bare fra Kanariøyene, men også fra vår egen menighet her i Arguiniguin. På samme måte hadde vi i fjor minnesamvær for å hedre de 77 ofrene i Oslo. Disse samværene har vært fylt av forbrødring og en ekte smerte som mellom søsken» (La Gaviota 3, 2012).

nærbilde kors

 

 

 

 

 

 

 

 

En kulturkristen bekjennelse: hvorfor jeg trenger meg inn i kirka på julaften.

Optimized-SAM_1320

 

Kulturkristen

Skal jeg feste en religiøs merkelapp på meg selv blir det denne: kulturkristen. Jeg er medlem i Den norske kirke, til tross for at jeg ikke er døpt og min mor forsøkte å melde seg ut 3 ganger før jeg ble født. I dag er jeg veldig takknemmelig for nettopp denne løse tilhørigheten – jeg er medlem i kirka og føler derfor jeg kan trenge meg inn i en fullsatt kirke på julaften.

Min mor var ateist, men julen har vi alltid feiret – riktignok med mer fokus på nisser enn Jesus. Min mor ville ikke ha engler og kristne symboler som julepynt – for julen var bare rappet av kristendommen. Men for endel år siden traff min mor en ny mann – som gikk i kirka på julaften – og jeg bestemte meg for å bli med – denne ené gangen. Etterpå har jeg alltid gått.

Garrisonsgudstjenesten i Trondenes kirke

Vi går alltid på Garrisonsgudstjenesten i Trondenes kirke i Harstad. Noe som virkelig er en åndelig opplevelse såvel som en kulturopplevelse. Trondenes kirke er Europas nordligste steinkirke fra Middelalderen og selv om dateringen er noe usikker regner man stilen til å være fra ca 1200-tallet. Antakelig ble den bygget som en arvtaker til en eller flere trekirker og i sagaene kan man finne følgende utsagn som er tillagt kongen Øystein Magnusson «og jeg lot bygge en kirke på Trondenes». Taket og altertavlene er datert til rundt 1400. Og i taket kan man skimte noen latinske ord, som er litt for visket ut av tidens tann til at jeg er helt sikker på hva som står det. Uansett er det en historisk klang i det å gå i denne kirken og altertavlene har et tydelig katolsk preg. Jeg tar meg selv i å sitte under gudstjenesten og undre meg over at i dette rommet satt de å hørte på lukasevangeliet også for 500-år siden. Det rører noe i meg. Alle menneskene denne kirka har døpt og begravet – om bare de steinveggene kunne snakke!

Optimized-SAM_1311

Siden gudstjenesten vi går på er Garrisonsgudstjenesten har den et klart militært preg. Det første som skjer er at Forsvarets musikkkorps Nord-Norge (FMKN) spiller julemelodier i full  gallauniform mens kirka fylles opp. Dette er langt fra noe skolekorps og kirka gir musikken en nydelig klang. Så ringer kirkebjellene og da må alle reise seg – for da kommer det to unge menn i gallauniform fra kystforsvaret med 2 eksemplarer av Norges flagg. De masjerer opp og plasserer seg på hver sin side av koret (der hvor alteret er). Der står de og holder flagget til gudstjenesten er ferdig. Andre momenter med et militært preg er tenning av minnelyset: «Nå tenner vi et lys, for å minnes de som har falt, og de som har blitt såra under tjeneste for Kongen og fedrelandet i Norge og i internasjonale operasjoner. Vi minnes» –  og Kongeønsket hvor den eldste offiseren leder an: «Gud bevare Kongen og Fedrelandet!» og hvor menigheten svarer: «Gud bevare Kongen og Fedrelandet».

Optimized-SAM_1333

 

Ingenting gir meg slik julefred og julestemning som å være i kirken, og ta et par timer til å sitte og tenke på julens budskap. Jesus var definitivt en fin fyr – og kristendommen jeg har blitt kjent med i voksen alder hvor man snakker om kjærlighet (og ikke står og truer med helvete) inneholder så mye jeg slutter meg til, at jeg føler jeg kan sitte der i kirka uten å være hyklersk. Jeg kan ikke si at jeg tror på en Gud, men jeg håper – jeg håper så inderlig at når presten ber oss om å be gjør jeg det av hele mitt hjerte og håper det er en Gud som kan høre – og at han ikke dømmer meg for at jeg ikke helt klarer å tro. Jeg kan ikke si trosbekjennelsen med god samvittighet, men jeg synger salmene og kan gjerne prise Herren (Halleluja!). Som kulturkristen håper jeg jo at de kristne har rett: at Gud er der ute og at Jesus kom og ga meg syndenes forlatelse – men hvor går egentlig skillet mellom håp og tro?

 

Er vest – Europa sekularisert?

Er vest – Europa sekularisert?

Peter Berger, en gammel sekulariseringsteoretiker kommer i boken The desecularization of the world med en ny erkjennelse. Han kaster sine gamle sekulariseringsteorier på bålet og påstår at verden er ”[…]as furiously religios as it ever was […]” med ett unntak: ”[…] i Vest- Europa om ingen andre steder, ser den gamle sekulariseringsteorien ut til å holde[…]”. I denne kortsvarsoppgaven vil jeg drøfte denne påstanden fra Berger opp mot Grace Davie sin artikkel: Europe: The Exception That Proves The Rule?

Den gamle sekulariseringsteorien

Den gamle sekulariseringsteorien som Peter Berger henviser til i sitt utsagt er jo en betegnelse på ideen om en lineær historisk prosess hvor religion blir presset mer og mer ut på sidelinjen i samfunnet.

Ideen om sekularisering er gammel, den blir beskrevet allerede av Auguste Comte (1798 – 1857), hans beskrivelse er at samfunnet har beveget seg fra det teologiske, gjennom det metafysiske og til det vitenskapelige stadiet, dette siste stadiet blir kjennetegnet ved at fornuften endelig råder over religionen (Furseth og Repstad, 2003: 102 – 103). Andre viktige tenkere innenfor sekulariseringsteorien er Karl Marx og Max Weber. Religion er iflg. Marx et symptom på en sykdom. Grunnen til at religion i det hele tatt oppstår er fordi det er noe fundamentalt galt med samfunnet, ”…mennesket lager religion, religion lager ikke mennesket…”( Pals, 1996: 140) dette betyr at hos Marx er ikke religion noe i seg selv, religionens overlevelse er basert på sykdommens utbredelse. Sist men ikke minst har Max Weber hatt en stor påvirkning på den klassiske sekulariseringsteorien. Webers teori om at verden var i ferd med å bli avsakralisert og rasjonalisert satt tonen for framtredende religionsosiologer etter ham. Alle disse tre teoretikerne ser for seg en gradvis lineær prosess hvor religionen gradvis forsvinner til ”fordel” for det rasjonelle mennesket, riktignok stiller Weber seg skeptisk til rasjonalitetens ”jernbur”, men han ser på utviklingen dithen som en rimelig uunngåelig prosess. (Furseth og Repstad, 2003: 102-104)

 

Den unge Peter L. Berger og Bryan Wilson er to representanter for det vi i dag kaller for klassisk sekulariaseringteori, men hva betyr sekularisering innenfor denne formen for sekulariseringsteori? Wilson selv beskriver det som:

”by the term secularization, I mean that process by witch religious institutions, actions, and consciousness, lose their significance” (Bryan Wilson sitert i Gilje, 1996: 103)

Med andre ord er det en vektlegging av systemet som gradvis blir mer sekularisert. Den institusjonaliserte religionen mister sin innflytelse, eller kanskje mer korrekt sagt, sin antatte innflytelse.

 

Er vest – Europa sekularisert?

Peter L. Berger argumenterer i artikkelen The Desecularization of the World: A Global Overview (Berger, 1999) for at den tradisjonelle sekulariseringstesen holder mål i vest – Europa, her har moderniseringen gått framover i takt med at befolkningen har blitt mindre religiøse, både i den forstand at man går mindre og mindre i de institusjonaliserte kirkene, forholder seg mindre til de religiøse dogmene og uttrykker mindre religiøsitet. Dette sekulariseringsfenomenet som holdt seg nord i vest – Europa, har etter andre verdenskrig også spredd seg til middelhavslandene. Berger mener at det ikke er en fremmed tanke at etter hvert som de øst – Europeiske landene blir integrert inn i vest – Europa vil landende i øst sekulariseres i takt med at de integreres inn i det nye Europa. (Berger, 1999: 9-11)

Grace Davie har sett nærmere på tallene fra the European  Values System Study Group (EVSSG) og tolker disse tallene på en annerledes måte enn Berger. Davie peker også på fallet når det gjelder religiøst oppmøte i kirken, men sier hun, det er jo fortsatt svært mange som tror på innholdet i religionen helt eller delvis, det er bare det at disse ikke går i kirken. Davie mener man kanskje har tolket data som er samlet inn feil, fordi man er så forberedt på at vest- Europa skal være sekularisert. Tesen hennes går mot dette og foreslår at vest – europeere fortsatt er svært så religiøse, de har bare ingen kirke de bekjenner seg til, rett og slett en situasjon hvor det er ”Believing without belonging” (Davie, 1999: 66 – 69).

På slutten av sin artikkel Europe: The Exception That Proves the Rule? Fremmer Davie tanken om at institusjonalisert religion i vest – Europa, på tross av alle tendensene, har en viktig funksjon i samfunnet som stedfortredende religion (Davie, 1999: 82-83), tanken bak dette er at de religiøse organisasjonene utøver sin virksomhet gjennom en minoritet i befolkningen og ved at de utøver sin virksomhet holder de sammen fellesskapet, blant annet ved å utføre overgangsriter og stille opp når det skjer nasjonale kriser eller feiringer. For at kirken skal kunne ha denne posisjonen i samfunnet må den ha legitimitet i folket og når den har det kan den fortsatt utøve en aktiv og viktig rolle i samfunnet, og om kirken hadde nektet å utføre denne rollen, f. eks nektet å stå ansvarlig for en begravelse hadde det vært et overtramp både for individet og kollektivet, da den institusjonaliserte religionen er så viktig og ha i bakhånd. (Davie, 1999: 82 – 83)

Vi kan altså se at de samme statistikkene og tallene kan tolkes på vidt forkjellig grunnlag ut i fra hva man ser etter, og dermed kan ikke tallene i seg selv svare på spørsmålet om vest – Europa kan sies å være sekularisert eller ikke. Om man vil klassifisere vest – Europa som sekularisert i form av klassisk sekulariseringsteori blir derfor et spørsmål om definisjoner og vinkling. I denne kortsvarsoppgaven har jeg kort redegjøring for den gamle sekulariseringsteorien og deretter drøftet om denne kan sies å være gyldig i vest – Europa i dag.

Litteraturliste:

Berger, Peter L  The Desecularization of the World; The Desecularization of the world: A Global overview, Washington, D.C: Ethics and Public Policy Center, 1999

Davie, Grace The Desecularization of the World; Europe: The Exception That Proves the Rule?, Washington, D.C: Ethics and Public Policy Center, 1999

Furseth, Inger og Pål Repstad. Innføring i religionssosiologi. Oslo: Universitetsforlaget, 2003

Gilje, Nils. Sekulariseringstesen og dens kritikere. I Rapport. Norsk senter for forskning i ledelse, organisasjon og styring (9) 1996 ss. 97 – 142, Kopisamling, Religion og Modernitet, Universitetet i Oslo, 2007

Pals, Daniel L. Seven theories of religion. Oxford: Oxford University Press, 1996

———–

Dette innlegget var originalt en kortsvarsoppgave i emnet Religion og Modernitet ved UIO høsten 2009.

Fugl Føniks

«Fugl Føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi, hvor den er et symbol på gjenfødelsen. Legendene om fugl Føniks finnes også i gresk og romerskmytologi og i kristen ikonografi. Lignende myter gjenfinnes også i mange andre kulturer, som i Kina (fenghuang), Japan og Korea. Navnet fønikskommer av gresk phoinix, som betød purpur, og som også gav navn til Fønikia, siden innbyggerne der handlet nettopp med denne etterspurte rødfargen.[1] I senere tolkninger er den også blitt symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden. Fuglen lignet en hegre med fjær i gull og rødt.»

Fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Fugl_Føniks 

 

 

loading