En kulturkristen bekjennelse: hvorfor jeg trenger meg inn i kirka på julaften.

Optimized-SAM_1320

 

Kulturkristen

Skal jeg feste en religiøs merkelapp på meg selv blir det denne: kulturkristen. Jeg er medlem i Den norske kirke, til tross for at jeg ikke er døpt og min mor forsøkte å melde seg ut 3 ganger før jeg ble født. I dag er jeg veldig takknemmelig for nettopp denne løse tilhørigheten – jeg er medlem i kirka og føler derfor jeg kan trenge meg inn i en fullsatt kirke på julaften.

Min mor var ateist, men julen har vi alltid feiret – riktignok med mer fokus på nisser enn Jesus. Min mor ville ikke ha engler og kristne symboler som julepynt – for julen var bare rappet av kristendommen. Men for endel år siden traff min mor en ny mann – som gikk i kirka på julaften – og jeg bestemte meg for å bli med – denne ené gangen. Etterpå har jeg alltid gått.

Garrisonsgudstjenesten i Trondenes kirke

Vi går alltid på Garrisonsgudstjenesten i Trondenes kirke i Harstad. Noe som virkelig er en åndelig opplevelse såvel som en kulturopplevelse. Trondenes kirke er Europas nordligste steinkirke fra Middelalderen og selv om dateringen er noe usikker regner man stilen til å være fra ca 1200-tallet. Antakelig ble den bygget som en arvtaker til en eller flere trekirker og i sagaene kan man finne følgende utsagn som er tillagt kongen Øystein Magnusson «og jeg lot bygge en kirke på Trondenes». Taket og altertavlene er datert til rundt 1400. Og i taket kan man skimte noen latinske ord, som er litt for visket ut av tidens tann til at jeg er helt sikker på hva som står det. Uansett er det en historisk klang i det å gå i denne kirken og altertavlene har et tydelig katolsk preg. Jeg tar meg selv i å sitte under gudstjenesten og undre meg over at i dette rommet satt de å hørte på lukasevangeliet også for 500-år siden. Det rører noe i meg. Alle menneskene denne kirka har døpt og begravet – om bare de steinveggene kunne snakke!

Optimized-SAM_1311

Siden gudstjenesten vi går på er Garrisonsgudstjenesten har den et klart militært preg. Det første som skjer er at Forsvarets musikkkorps Nord-Norge (FMKN) spiller julemelodier i full  gallauniform mens kirka fylles opp. Dette er langt fra noe skolekorps og kirka gir musikken en nydelig klang. Så ringer kirkebjellene og da må alle reise seg – for da kommer det to unge menn i gallauniform fra kystforsvaret med 2 eksemplarer av Norges flagg. De masjerer opp og plasserer seg på hver sin side av koret (der hvor alteret er). Der står de og holder flagget til gudstjenesten er ferdig. Andre momenter med et militært preg er tenning av minnelyset: «Nå tenner vi et lys, for å minnes de som har falt, og de som har blitt såra under tjeneste for Kongen og fedrelandet i Norge og i internasjonale operasjoner. Vi minnes» –  og Kongeønsket hvor den eldste offiseren leder an: «Gud bevare Kongen og Fedrelandet!» og hvor menigheten svarer: «Gud bevare Kongen og Fedrelandet».

Optimized-SAM_1333

 

Ingenting gir meg slik julefred og julestemning som å være i kirken, og ta et par timer til å sitte og tenke på julens budskap. Jesus var definitivt en fin fyr – og kristendommen jeg har blitt kjent med i voksen alder hvor man snakker om kjærlighet (og ikke står og truer med helvete) inneholder så mye jeg slutter meg til, at jeg føler jeg kan sitte der i kirka uten å være hyklersk. Jeg kan ikke si at jeg tror på en Gud, men jeg håper – jeg håper så inderlig at når presten ber oss om å be gjør jeg det av hele mitt hjerte og håper det er en Gud som kan høre – og at han ikke dømmer meg for at jeg ikke helt klarer å tro. Jeg kan ikke si trosbekjennelsen med god samvittighet, men jeg synger salmene og kan gjerne prise Herren (Halleluja!). Som kulturkristen håper jeg jo at de kristne har rett: at Gud er der ute og at Jesus kom og ga meg syndenes forlatelse – men hvor går egentlig skillet mellom håp og tro?

 

Del dette:


Comments

  • Moni sier:

    Den beskrivelsen tror jeg mange kjenner seg igjen i. Selv sender jeg ungene i kirken, men holder meg hjemme selv.

  • Jo takk Moni. Jeg lurer ofte på hvor mange av de som er i Kirken sammen med meg som opplever det som jeg gjør. Jeg er alltid splittet av en glede av å gå i kirken og en slags skyldfølelse over at jeg tar opp plassen som noen «ekte» troende kunne hatt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *